I dag har jeg vært og sett filmen om Cornelis. Utrolig tankevekkende og god film. Det slår meg at de kvinner som Cornelis er i relasjon med kommer seg utav forholdet og ikke som min mor kommer i kontakt med et destruktivt system som kaller seg sykehus. Det skulle forplikte.
Jeg har tenkt mye på Hege Orefellen i dag. Hun vant en viktig pris i år. Det synes jeg er utrolig flott. I en vanskelig situasjon, ble hun også forsøkt fanget, men klarte å få tatt opp saken gjennom rette organer og har etterpå kunnet være med å påpeke hva som egentlig skjer med deg når du er i en ekstrem krise og møter tvangen i psykiatrien. Det er så kjempeflott at hun klarte å unnslippe og at hun nå kan være premissleverandør for øverste myndigheter som skal treffe beslutninger på psykisk helsefeltet.
Moren min klarte ikke å unnslippe. Hvor mange er i tilsvarende situasjon? Hvor mange er blitt ødelagt i de psykiatriske institusjonene? Jeg vet at mange har fått hjelp, men etter min mening finnes det ikke unnskyldning for at så mange liv r blitt ødelagt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar