Jeg må bare fortsette å skrive om dette fordi tanken på det som skjedde med min mor, får jeg ikke fred for. Jeg tok kontakt med en psykiatrisk sykepleier og takket henne for et innlegg hun hadde i Stavanger Aftenblad hvor hun beklaget de overgrep hun hadde vært med på som avdelingsleder på en avdeling ved Rogaland psykiatriske sjukehus. Hun hadde ikke tenkt på at det de gjorde også fikk implikasjoner i mange generasjoner, og hun syns jeg skulle skrive om det. Det har jeg tenkt på, og det vil jeg gjøre.
Min far var uskyldig oppi dette. Han kan ikke ta ansvar for hva psykiatrien gjorde. Men det det psykiatriske tilbudet faktisk innebar for oss, var at de på alle mulige måter var med på å tilrettelegge for at vi barn skulle leve i fyll og spetakkel. Mens de på sin side feilbehandlet og gjorde mor uskikket til å ta vare på både seg selv og barna, måtte vi barn ta oss av en far som ikke var i stand til å ta seg av seg selv i perioder. I teorien snakker de så fint om de forstrekte barna, jeg vet ihvertfall at psykiatrien var med på å gi meg store belastninger som jeg absolutt skulle vært uten. De var så kalde de brydde seg ikke. For å beskytte seg selv, tolket de det slik at de ikke kunne ta barnas situasjon inn over seg, fordi det gjorde dem så vondt. Tenk å komme på det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar