Det er alltid vanskelig før jul. Da er det godt å skrive litt. Da jeg sto oppi episodene med mor hvor ting var dramatisk, så tenkte jeg at det var en del av sykdommen hennes. Nå i ettertid da jeg skjønner at mor var påført dette p.g.a. bivirkninger av alle de medisiner de ga henne, blir hendelsene traumatiske for meg. Jeg tenker på at hun siklet så mye fra munnen. Hva gjorde ikke dette med hennes indre organer, det vi ikke kunne se.
Jeg ser for meg en episode da jeg sitter ved sykehussengen inne på Stavanger sykehus. Det ligger en annen dame fra Rogaland psykiatriske sjukehus i den andre, en søt gammel dame. Jeg husker at hun var opptatt av at maten var forgiftet. Denne damen sier til meg. "Din mor har utholdt smertefulle operasjoner, og hun har utholdt disse store smertene uten å et knys." Jeg husker at jeg satt der og overhørte denne bemerkningen,
I dag når jeg tenker på at mor måtte ta alle disse operasjonene p.g.a. bivirkninger av medisiner, får jeg et annet syn på disse såkalte spesialistene. De visste jo ikke hva de holdt på med.
DEt var en kjent Stavangerlege som utførte denne operasjonen, jeg tror det var på urologisk avdeling. Hvorfor ga ikke han beskjed til psykiaterne at de måtte slutte med all den medisineringen, eller kanskje han gjorde det? Eller var det slik at leger på somatiske avdelinger ikke torde si psykiaterne imot. I boka Fra ambisjon til handling" er det beskrevet en episode hvor legen som utførte lobotomien begynte å tvile på det han gjorde, men psykiateren mente det var så effektfullt, og da fortsatte bare legen med det uten å stille noen flere spørsmål. Det kan være vanskelig å sette seg opp mot såkalte spesialister.
Når jeg tenker på behandling, så tenker jeg at dette skal være livgivende. Mor hadde sunne reaksjoner på en uholdbar sosial situasjon og svært usunne relasjoner. Når man så begynner å medisinere et friskt menneske med sunne reaksjoner, da må det bare bli helt feil. Vi vet så lite, og det er all grunn til å utvise større grad av ydmykhet og ikke være så skråsikre. For mor og oss som familie ble det dramatisk. Og det er vi som må leve med dette etterpå. FRa de som utførte behandlingen har vi aldri hørt et ord.
Også her er problemet, at psykiatrien ikke bygger på viden(skab), men på tro. Viden(skab) kan man efterprøve, tro ikke. Det gør psykiatrien ukontrollerbar og uangribelig. Det eneste, man kan gøre, er at påpege netop dette, igen og igen, at psykiatrien handler ud fra et trossystem, ikke ud fra viden(skab), og at det, vi har af viden(skab) på området (psykiatriens egen forskning!) faktisk modsiger trossystemet. Heldigvis har vi i dag internettet, der gør det lidt nemmere, at sprede kendskab til, at jorden altså ikke er flad som en pandekage, for at sige det sådan.
SvarSlettFint med din kommentar Marian. Jeg er helt enig. Derfor har jeg mye mer tro på somatisk medisin som tross alt bygger på vitenskap.
SvarSlettPsykiatrien er mye bløff og humbug slik jeg ser det og som du sier basert på tro.
Dette må som du helt riktig påpeker, bare gjentas og gjentas, og vi må på ingen måte la dette ligge. Det er så utrolig når psykiatrien påstår at de handler ut fra vitenskap. De bare kaster det ut som den største selvfølge. Det er utrolig hva en kan få seg til å si og at dette får stå uimotsagt.