pårørende i psykiatri når det nærmer seg jul

Det er lenge siden jeg har blogget nå, har vært i Spnia over lengre periode. Der føler jeg meg fri, langt borte fra det systemet som ødela moren min.
Tenkene blir alltid mye mer påtrengende når det nærmer seg jul.
Jeg kan se helt klart for meg en episode med mor, jeg må ha vært omkring 25 år på den tiden og hadde fått mitt første barn.
Jeg husker mor, hun så sliten ut, og hun siklet noe aldeles grusomt fra munnen, det rant i strie strømmer. Du kunne se på hele holdningen og utseendet hennes at hun ikke var seg selv, i min uvitenhet tenkte jeg, du må være blitt helt gal nå. Samtidig var det ekkelt. Mor var på det tidspunktet ca. 55 år.

I ettertid vet jeg at mor var påført dette av de medisinene hun ble pådyttet. Tenk at de kunne gjøre slik mot et menneske. Dette sksjedde mens hun var innlagt på Rogaland psykiatriske sjukehus på Dale.

Det de i stedet skulle hjulpet mor med var å sette henne i stand til å bli en oppegående mormor og farmor som hun så absolutt hadde alle ressurser i seg til å fylle. I stedet mishandlet de henne med all slags drepende terapi som gjorde henne ute av stand til å fungere både i rollen som mor, som bestemor og som deltager i det sosiale liv. Hvem syns det er noe stas å gå i selskap mens sikkelet bare strømmer fra munnen din. Og mor som alltid hadde vært så glad i å pynte seg. Alltid leppestift og pudder på nesen, som mor da jeg var liten på 1950 tallet var hun en spesiell dame som alltid likte å være fin. Så skulle de forandre henne til et siklende vesen. I dag når jeg forstår hva dette bunner i, blir jeg så fortvilet. At ingen kunne stoppe det.

Når jeg ser selv hvilken glede jeg har av mine barnebarn, så blir jeg så lei meg for at en såkalt behandling skulle ødelegge min mor. Det er henne jeg ser for meg når jeg er sammen med mine barnebarn, jeg vet akkurat hvordan hun ville vært, hun er min modell og mitt forbilde slik som hun var før hun ble fanget av psykiatrien.